Nå har det gått et halvt år siden jeg kom hjem fra England, og jeg har helt glemt å skrive en avslutning på reisebloggen min. Jeg vet det er mange som har fulgt med fra første innlegg, og vil benytte anledningen til å takke for all støtten og alle hyggelige kommentarer jeg og de andre bloggende utvekslingsstudentene har fått.

Det var trist å reise hjem. Hvor trist det skulle bli visste jeg ikke før jeg satt hulkende på busstasjonen i Nottingham med tårer trillende nedover kinnene, alene med to kofferter og en veske. Jeg hadde visst blitt mer glad i England og menneskene der enn jeg trodde, og tanken på å forlate alt sammen var ikke fristende. Selv om jeg bare hadde vært i England i ett år, følte jeg at det var der jeg hørte hjemme, og jeg vurderte faktisk å reise tilbake for å fullføre sixth form etter sommerferien.

Gleden tok likevel overhånd da jeg møtte mange av de norske studentene jeg hadde vært på camp med på Heathrow, og det kilte i magen da jeg kunne se Oslo og grønne norske skoger under meg da vi gikk inn for landing på Gardermoen. Jeg ble helt satt ut da jeg pustet inn frisk norsk luft for første gang på et år, og i ankomsthallen ventet en velkomstkomité med norske flagg og ballonger. Små ting gjorde meg så utrolig glad: folk snakket norsk, jeg så en rød låve og det var uendelig mye plass mellom husene !

Fra en stor opptur gikk jeg langt ned i kjelleren etter den største gjensynsgleden hadde gitt seg. Sommeren regnet bort, savnet etter alle jeg var glad i i England gjorde vondt og jeg ble mer og mer lei meg for hver dag som gikk. Løsningen ble en reise til Rhodos, ny jobb og møte nye mennesker. Å aktivisere meg selv tok tankene vekk fra alt jeg hadde dratt fra, og snart var jeg tilbake til mitt glade jeg igjen.

Jeg gledet meg mer enn noensinne til å begynne på skolen igjen, og gleder meg fremdeles til hver time og hver dag. Nå som jeg har opplevd et annet skolesystem setter jeg mer pris på det norske, samtidig som jeg ser mange ting som kunne forbedres.

Tv2 hjelper deg var interesserte i å lage en reportasje om EF med våre historier, men jeg tror ingen hadde energi nok til å ta opp kampen. Det er ikke lett når man ikke har konkrete bevis, selv om jeg virkelig skulle ønske det var en måte jeg kunne stanset hele organisasjonen på. Jeg håper denne bloggen har bidratt til å skape negativ omtale om EF, og at så mange som mulig velger andre organisasjoner når de skal ut på tur.

Jeg lærte så utrolig mye på den tiden jeg var i England, både om kulturen, språket, historien og ikke minst om meg selv. Jeg forandret meg veldig, og har ikke angret et sekund på at jeg valgte å dra. I desember dro jeg tilbake på besøk, og det er så herlig å vite at man har både familie, venner og en skole som alltid venter på deg et eller annet sted der ute i det fjerne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Paaskeferiens siste dag er snart over – i morgen er det slutt paa friheten og tilbake til skoleuniform, lekser, eksamener og andre uartige ting.

De siste ukene har det vaert straalende solskinn og skyfri himmel nesten hver dag, og i den anledning maatte min hittil ubrukte solkrem som jeg tok med fra Norge + solbriller og sommerklaer tas frem. Det er bare to uker til jeg svever av gaarde til Tyrkia, saa noen solstraaler paa min spoekelsesfargede hud kommer godt med.  

——————————————————————————–

Jeg pleier aa gaa tur med vaare to boxere Roxy og Ally naar jeg trenger litt frisk luft og tid for meg selv, noe det i det siste har blitt mye av. Alene eller med andre - hundetusling er artig ! Det er faktisk den eneste mosjonen jeg faar her borte, saa jeg benytter hver anledning til aa komme meg ut. Naar jeg tenker meg om har livet mitt blitt ganske stusselig naar det er et hoeydepunkt i en ellers saa graa og kjedelig hverdag aa gaa tur med hundene ! Uff da… Merker jeg er veldig klar for hjemreisen som naermer seg sakte men sikkert =)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da den tidligere nevnte kjedsomheten tok overhaand her i England bestemte vi oss for aa se litt mer av dette fantastiske landet enn det som kan skues fra soveromsvinduet vaart. Valget falt paa Manchester. Kl 05.00 torsdag morgen var vi klare til avreise og satte kursen mot Nottingham hvor National Express-bussen ventet. Med bytte i Sheffield var vi ikke fremme i Manchester foer 10.30, etter en lang tur over ‘fjellkjeden’  the Pennines. 

Skuffelsen var stor da vi stod midt i sentrum av Englands nest stoerste by (?) og det saa ganske doedt ut. Vi hoppet derfor paa Metrolinken til Old Trafford og saa oss ikke tilbake.

Old Trafford
Store folkemengder hadde samlet seg foran Old Trafford fotballstadion, saa vi tenkte vi skulle droppe aa ta en guided tour som planlagt og heller ta en titt paa egenhaand – noe som er ulovlig og tas veldig seriost av sikkerhetsvaktene. Men vi er jo ikke engelske en gang, saa det gikk bra =) Jeg fikk i hvertfall knipset et bilde av meg og Ole Gunnar foer det var tid for aa komme seg ut fortere enn svint !

Det ble en liten smule henging i Megastore’en og museumet mens vi ventet paa at vaar guided tour skulle begynne.

Guided Tour

En liten mann som minnet litt for mye om muldvarpen i Hundremeterskogen viste oss rundt paa stadionet. Og som han sa: selv om man ikke er Manchester United fan maa man bare sette pris paa et fint stadion…

Handicapplasser, spillernes garderober, pressekonferanserom, VIP-suite, the players’ lounge, the tunnel, directors’ seats osvosv – vi tuslet og gikk i over en time. Jidapa foreslo at vi skulle gjemme oss i dusjen til spillerne kom, noe jeg maatte forklare var en syk, syk ide..

Dagen ble avsluttet med shopping i Manchester og en laaaaang busstur tilbake til Nottingham. Absolutt en minnerik dag, selv om selve Manchester var en stor skuffelse !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forrige torsdag kom Trygve fra campen helt fra Bexhill naer Hastings opp hit til Newark. I sol og sommervaer ble det shopping oooog champagne + sightseeing og en liten smule clubbing – som lovet =)

Torsdag – Sightseeing og shopping i Newark

Hentet Trygve paa Newark North Gate Station, utforsket Newarks shoppingmuligheter, dro til restene av Newark Castle, spiste lunch og tittet accidentally paa barneshortser til Trygve, som har blitt skrekkelig spinkel etter sulteforing i sin vertsfamilie. Hvor herlig det var aa snakke norsk med noen igjen, selv om det tok litt tid aa tilpasse seg. Kvelden og natten ble tilbragt paa vaar alles kjaere lokale nattklubb…Fordi jeg er bad influence.. ! =)

Fredag – Sandras bursdag med rosa champagne

Vertsmor Sandras bursdag skulle feires og vi vaaknet opp til huset fullt av slektninger med overraskelseslunchplaner. Lite artig etter nattens festligheter, og rosa champagne gjorde det ikke mye bedre. Kveldens clubbingplaner ble avlyst grunnet daarlig form =)

Loerdag – Sightseeing i Nottingham + Time & Arabesque

Parnuuna (Groennland), Jenny (Danmark) + Jorunn og Henrikke fra Norge moette oss, og sammen hadde vi en finfin dag. Vi dro til Nottingham Castle, slang oss i en telefonboks, klartet litt paa Robin Hood, spiste paa Hard Rock Cafe, kjoepte is og andre artige ting i solskinn og skyfri himmel. Flere bilder kommer naar jeg har faatt dem av Jorunn…

Jeg greide aa nesten gjoere noe ulovlig for foerste gang paa altfor lenge, og hadde daarlig samvittighet for det resten av kvelden. Karl hadde nemlig ikke fortalt Sandra at vi skulle ut, saa det ble liv i leiren da Sandra trodde vi snek oss ut uten aa si ifra kl 23.00…hjelpes…!

Soendag – Hung over, paaskeegg + Katchs ankomst

Karl kjoerte tidlig avgaarde til London for aa hente Jidapas soester Katch paa flyplassen – jeg var oppe kl 7 med en ganske ubehagelig foelelse etter loerdag kveld. Tja.. husker ikke helt hva som skjedde videre denne dagen, men har vage minner om aa gaa tur med Roxy og Ally, paaskeegg fra Sandra med feilstavede navn, hilsing paa Katch og filmtitting utover kvelden.

Mandag - Mer shopping, tusling og avskjed paa North Gate

Trygve skulle absolutt til North Gate Station for aa ordne med togbilettene sine, saa igjen tok vi fatt paa traskingen mot Newark sentrum. Det var varmt (!!!), alle spisesteder i byen var stengt grunnet Bank Holiday saa vi endte opp paa Starbucks med marmitetoast, fruktsalat og sjokoladekake, ostekake/fyrstekake… Slettes ikke saa verst !

Utover kveldingen vinket jeg farvel til Trygve paa North Gate igjen, han fikk en av mine kjaere sjokoladeplater (okok – ikke en hel da, men likevel – jeg har et hjerte av gull…) med seg paa reisen tilbake til sin lite artige vertsfamilie paa soerkysten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden Trygve er paa besoek et par dager tenkte jeg det var en fin anledning til aa la han fortelle om sine opplevelser med EF. Mer kan leses paa hans blogg.

- Susanna -

Jeg har som Susanna dratt paa utvekslingsaar med EF til Storbritannia. Akkurat som Susanna har jeg hatt mange ubhaglige erfaringer med dem.

I min forste familie sa min vaerts mor hel aapent at hun roket hasj. Noe jeg aapentbart syntes var ubheagelig. Hun hadde tilogmed en hjemmelaget vannpipe, laget av en gammel sprayflaske for vanning av planter og et stovsugerhaandtak. Den saa ut som de som blir vist fram naar politiet i norge kommer og snakker om narkotika paa skolene. Saa snart jeg fikk vite om dette gikk jeg til EF og klaget, siden jeg ikke ville bo med noen som brukte illegale rusmidler. Jeg ble da fortalt at de skulle finne meg en ny familie. Men tiden begynte og gaa, og nesten etter en maaned dro jeg tilbake til EF kontoret og spurte hvorfor det tok dem saa lang tid. Jeg ble da fortalt at jeg egentlig ikke hadde noe og klage paa, og at de problemene jeg hadde i familien var ikke mer enn det jeg burde regne med. Jeg hadde ogsaa sikkert misforstaatt henne naar hun sa at hun roket hasj (en helt vanlig unskyldning fra efs side). Jeg var knust etter det moetet, og ringte til foreldrene mine. De ringte dagen etterpaa til EF Norge. Den neste dagen ble jeg kalt inn til EF kontoret igjen. Da hadde stemningen forandret seg totalt. Jeg ble fortalt at jeg hadde vaert flink og ventet saa lenge og hvis jeg ga dem et par dager skulle de finne meg en ny familie (dette viser hvor uberegnelig ef er). Noe som faktisk skjedde og jeg trodde alle problemene mine var loest.

Men det var og haape paa for mye, rundt juletider ble jeg fortalt av min nye vaertsmor at jeg ikke kunne bo der lenger siden hun maate dra til London for aa se til sin gamle onkel. Jeg ble fortalt at jeg skulle bo hos min IEC til de hadde funnet meg en ny familie, noe som skulle skje for juleferien var ferdig siden IECen min bor i nabobyen til skolen. Der bodde jeg ogsaa sammen med en annen norsk jente, noe som bryter med efs regler. Etter nyttaar ble jeg fortalt at det ikke var noen flere familier i Hastings og at jeg kunne bli hos IECen min hvis jeg aksepterte og bo med en annen norsk student. Siden jeg hadde vaert i omraadet i nesten fem maaneder hadde jeg faatt meg mange venner og mange aktiviteter, derfor ville jeg ikke flytte fra omraadet. Dette folte jeg at EF brukte mot meg, og naermest truet meg til og bli hos IECen min. Jeg foler at dette har oedelagt en god del av aaret mitt. Siden jeg aapentbart snakker norsk med min norske vaertssoster odelegger dette min intensive engelsk laeringsprossess, en stor del av vitsen med aaret, siden jeg nesten ikke pratet norsk med noen for jeg flyttet inn der.

Jeg foler ogsaa at jeg er kuttet av fra venner og fritidsaktiviteter. Ikke for og nevne hvordan jeg blir behandlet der, vi er fire studenter, alt vi faar av mat er det billigste som finnes. Vertsmora jeg har for oyebikket har sin egen mat, detter gjelder for alt fra smor til middager. Det er er ikke akkurat slik man foeler at man skal bli behandlet, for og foele seg som en del av familien. Jeg har faktisk gaatt ned 10 kg mens jeg har vaert her, vi ble jo fortalt at vi kom til og gaa opp 10 kg, sier noe om kvaliteten paa maten jeg faar. Forovrig maa jeg betale selv for penger til toget, som jeg maa ta vaer dag til skolen, naar jeg skal besoke venner eller paa fritids aktiviteter. Etter jeg har tatt toget til skolen maa jeg gaa for en halvtime for jeg kommer til skolen.

Jeg haaper at jeg ikke jeg putter noen av ideen og dra paa et utvekslingsaar. Det er en flott opplevelse og du faar mange gode erfaringer fra det. Bare saa lenge du ligger langt unna EF. Det er en organisasjon som ikke er vaert og reise med, for slik de behanlder studentene sine, er det ingen som fortjener og bli behandlet.

Hilsen,
Trygve

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den to uker lange Easter break’en har akkurat startet, og allerede kjeder vi livet av oss. (Hva gjoer folk egentlig paa fritiden her ?!?) Av den grunn tok vi med oss vaare stilige kameraer og knipset i vei i Guds frie natur. Saann kan det gaa…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skal godt gjoeres aa spise bare en !

Jeg fikk pakke fra Norge i dag =) Legg merke til at antall plater blir redusert fra 4 til 3 og hvor hardt jeg holder rundt dem. Mmmmmm….!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

         Til skrekk og advarsel for alle som tenker paa aa forlate moderlandet og dra paa utveksling med diverse organisasjoner foelger en liten oppsummering om hvorfor planene boer endres:

         Foer jeg bestemte meg for aa reise sjekket jeg forskjellige organisasjoner og valgte en som saa serioes ut. Valget falt uheldigvis paa EF High School Year. Soeknadsskjemaer, helsesjekker, intervjuer og kontrakter senere var jeg bundet til denne organisasjonen, som lovet at de skulle passe godt paa meg mens jeg var her borte. 

         Etter jeg hadde blitt akseptert og faatt plass paa programmet fulgte maaneder med intens brevveksling – maanedelige oppdateringer med brev fra tidligere utvekslingsstudenter og informasjon om destinasjonslandet deiset ned i postkassen min og jeg maatte fylle ut alle slags skjemaer og sende dem til EF.

        Jeg soekte meg egentlig til Australia, men like foer jul i fjor fikk jeg beskjed om at de ikke hadde nok plasser dit og at jeg maatte velge en annen destinasjon. Storbritannia virket spennende nok – familie og venner var fornoeyde fordi avstanden var betydelig kortere dit enn til andre siden av jordkloden.

        I mars 2006 fikk jeg tildelt min foerste vertsfamilie og gleden var stor i stugu. Min nye hjemby Newark i England ble googlet frem og forventningene var store. Camp i Winchester ble bestilt for den nette sum av kr 8450, og avreise naermet seg med stormskritt. Med forsikringer, camp, programavgift etc ble totalsummen paa over 70′000 kr.

       Man faar en IEC (international exchange coordinator) som skal holde velkomstmoete, arrangere aktiviteter og regelmessig sjekke at alt er som det skal. Min IEC har ikke gjort noe av dette, og jeg har erfart at det er best aa holde seg saa langt unna henne som mulig. Hun er en forstyrret person som lyver om utvekslingsstudentene i sitt omraade og skaper problemer man ikke kan forestille seg om man ikke har opplevd hennes ondskaphet. Foer jeg moette henne kan jeg med haanden paa hjertet si at jeg ikke hatet noen i hele verden. Naa er jeg ikke saa sikker lenger…

       Har man problemer skal man kontakte sin IEC eller kontoret i Hastings. Problemer er det nok av her, riktignok er de fleste skapt av EFs egne ansatte. Proever man aa forklare seg eller klage paa behandlingen man har faatt faar man gjerne beskjed om at man er en loegner, er nasty og disrespectful og ofte foelger en written warning eller to. Det er som aa vaere helt alene mot resten av verden, og etter trusler fra EF over telefonen og i brev er det ikke saa rart man foeler seg langt nede og hjemlengselen tar overhaand.

       EF sier de spleiser sine studenter med den perfekte vertsfamilie. Det som egentlig skjer er at IECene faar et hefte med informasjon om studentene – med bilde, alder, hoeyde, vekt, nasjonalitet, religion, interesser og foreldrenes yrker. Hvordan de fordeler studentene mellom seg er jeg ikke helt sikker paa, men saa mye arbeid legger de nok ikke i det. Jeg fikk vite at min foerste familie valgte meg fordi de syns jeg looked nice, et helt random valg blant mange hundre studenter som sikkert hadde passet bedre inn der enn meg.

      EF sier de sjekker vertsfamiliene grundig og at de gaar igjennom lange soeknadprosesser foer de blir godtatt. Min naavaerende familie hadde et lite besoek av IECen min, fylte inn noen skjemaer og saa flyttet jeg inn noen dager senere. Hvor de finner alle de forferdelige familiene sine er et mysterium – det er helt klart at de fleste gjoer det for de ca £100 i maaneden som de faar for aa ha en student. Aa ha studenter blir en jobb de bare gjoer fordi de trenger penger. Da gjelder det aa presse inn saa mange som man har plass til og sultefore dem for aa proeve aa tjene litt paa gjestfriheten.

         EF hevder det er sjelden studenter maa bytte familie. Jeg er naa hos min 4. og de aller fleste jeg vet om har flyttet mye rundt. Mange hadde ikke faatt vertsfamilie da de kom hit, og en del vertsfamilier trakk seg i siste liten. Det er ikke lett aa bli dratt opp med roten hver gang man endelig har slaatt seg ned og tilpasset seg, og spesielt vanskelig er det aa konsentrere seg om skolearbeid og fritid i tillegg. Jeg er naa superflink paa aa pakke kofferten i en fart og sette kursen mot det ukjente, og har laert meg at all good things come to an end.  

         Jeg skal i hvertfall gjoere alt jeg kan for at ingen skal behoeve aa gaa igjennom det helvetet jeg og andre studenter har hatt med EF. Stadig flere vertsfamilier sier naa at de ikke vil ha studenter pga EFs daarlige arbeid. Paa en maate er det gode nyheter fordi faerre studenter vil graate seg i soevn i fortvilelse neste aar. Det er likevel synd at faerre kan reise ut fordi utvekslingsaar kan bli saa fantastisk artig om man bare velger riktig organisasjon og faar en ordentlig vertsfamilie…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat da jeg trodde jeg var trygg her i lille Newark og nesten hadde bestemt meg for aa trosse de hittil meningsloese forbudene om aa gaa alene hjem i moerket ble jeg revet ut av min lille bobletilvaerelse. Mord !

En mann i 20-aarene ble funnet doed i en leilighet her i byen i dag morges etter aa ha vaert paa Time&Arabesque. Skjelvende redd for at det skulle vaere noen jeg kjenner satte jeg meg godt til rette for aa se paa BBC news. Der sa de ingenting.. ikke en liten notis paa lokalnyhetene for East Midlands en gang. Det eneste jeg fant paa internett var dette. Det sier litt om kriminalitetsnivaaet her i England i forhold til i Norge, der et mord automatisk blir hovedsak i landsdekkende medier. Andre syns ikke det er noe aa tenke paa, og det virker som de bryr seg fint lite om hvem som er doed eller hvordan det skjedde. Jaja.. nok en forskjell fra lille, trygge Norge <3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…og jeg er still alive !

Faktisk gikk det kjempebra, kjoerelaerer Ian sa jeg var utrolig flink osvosv.. =) Ble faktisk litt overrasket over meg selv ettersom - og jeg siterer en viss person, jeg er praktisk dum.  Meg bak rattet er noe du ikke vil komme i naerheten av for din egen sikkerhets skyld, for jeg har null kontroll, ikke over meg selv og i hvert fall ikke over bilen…

Uansett, vi begynte  paa en ganske stille vei og kjoerelaereren fyrte loes med spoersmaal om trafikkregler og alt annet tull som jeg ikke hadde peiling paa. Jeg syns jeg klarte meg ganske bra med min ville gjetting, og var straalende fornoeyd med meg selv da jeg klarte aa kjoere av gaarde uten hopping eller kveling av motoren. Aa kjoere paa venstre side er null stress, jeg syns faktisk det er lettere aa kjoere her enn paa norske veier. En liten stund ble brukt til parkering langs veikanten, kjoering, mer parkering og rygging, saa sa Ian plutselig ‘og saa kan du kjoere hjem..’ Hjelpes som jeg var nervoes der jeg satte kursen for sentrum av Newark og alskens trafikklys, rundkjoeringer, bakkestarter og annet snacks laa i vente. Jeg fikk oss hjem i live – ingen myke eller harde trafikanter doede og kjoereskolebilen hadde null bulker eller skrapemerker. Det er det jeg kaller en vellykket time !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende