Her i England er folk sykt redde for identitetstyverier. Min vertsmor loeper opp til shredderen saa fort det mottas brev med fullt navn og addresse paa, og lyden av fresende makulering overdoeves saa vidt av lange taler om hvor viktig det er aa kvitte seg med saant. Det har visst vaert mange skandalesaker her i landet der sykehus, banker osv har kastet papirer med folks personlige detaljer paa uten noe som helst forsoek paa aa oedelegge dem. Da er det jo bare for hvemsomhelst smaakriminell engelskmann aa grave litt rundt i soeppelet og finne seg et identitetstyverioffer eller tusen. Og enda enklere blir det naar man faar andres personopplysninger levert paa doeren, som jeg fikk denne uken…

        Mandag morgen aapnet jeg et brev fra Queen’s Medical Centre i Nottingham, der jeg hadde en time for aa sjekke opp mitt tidligere nevnte poorly eye. Det var to identiske brev der, saa jeg tenkte de hadde sendt meg to kopier for at jeg skulle faa beholde en selv. De hadde nemmelig understreket at det var meget viktig at jeg tok med dette brevet til timen – torsdag den 22. februar kl 13.30.

       Der stod jeg da, i dag kl 13.20, ved resepsjonsdisken paa eye outpatients clinic paa sykehuset, med brevet i haanden. Jeg hadde roesket med meg ett av de to identiske kopiene da jeg loep ut av rommet mitt tidligere paa dagen,og naa var det tid for aa vise frem godsakene. Brevet ble hoeytidelig overrakt til en meget fersk resepsjonsmann, som tuslet av gaarde til den andre enden av resepsjonen og romsterte vilt i noen papirer. Jeg maa si jeg var ganske stolt av meg selv for aa ha husket det i det hele tatt. Litt overrasket hadde jeg vaert over at det stod i brevet at jeg hadde National Health Service-number, for jeg er jo ikke engelsk statsborger, men akk, jeg hadde hatt andre ting aa bekymre meg over der jeg helt alene proevde aa huske veien gjennom alle ganger og korridorer paa jakt etter oeyeavdelingen.

      ‘Ehh…’ resepsjonsmannen snudde seg rundt med brevet i haanden og saa forrvirret paa meg. ‘Ahmed Mohammed ?’(eller lignende arabisk mannlig navn). ‘Pardon ?’ saa jeg, like forvirret som han, og litt engstelig for at jeg hadde messed up again. ‘It says here..’ sa han, og pekte med en skjelvende finger paa brevet. Joda, jeg kunne selv se at han snakket sant og bekrefte at det stod Dear Mr. Ahmed Mohammed, svart paa hvitt. Paa dette tidspunktet begynte jeg aa ane ugler i mosen og holdt utkikk etter skjulte kameraer, for jeg var ganske overbevist over at den unge resepsjonsmannen hadde byttet ut brevet mitt og naa hadde det artig paa min bekostning. Ingen kamerateam hoppet frem, ingen ballonger dalte ned og ingen lo - resepsjonsmannen saa bare mer og mer raadvill ut. Han maalte meg opp og ned, og fant etter hvert ut at jeg verken var mannlig eller saa arabisk ut.

         Hjelp ble tilkalt fra mer erfarne resepsjonister, som tittet mistenksomt opp paa meg over tykke brilleglass. ‘And you do not know this patient at all ?’ Neida, jeg tok bare med meg ett av brevene dere sendte jeg.. ‘You should have returned this to the sender. This man will not show up for his appointment because he did not receive this letter’. Jasaa…men jeg sjekket jo ikke navnene da..jeg trodde de var like. Beklager..

         Resepsjonistene himlet med oeynene og ba meg sette meg ned og vente. Da jeg hadde kommet over den verste skrekken broet jeg ut i latter der jeg satt alene og ventet, til skulende blikk fra andre medpasienter. Ahmed Mohammed da eller ! Og etter latteren kom sinnet. Hva fader. Her skal jeg liksom faa kjeft fordi sykehuset har gjort en alvorlig feil, de skulle takket meg for at jeg tok med brevet tilbake og ikke solgte stakkars Mr Mohammeds personopplysninger og identitet paa e-bay. Men det ble inget opproer fra min side denne gang, for paa resepsjonsdisken stod det Please do not behave aggressive towards our receptionists…og jeg hadde faatt nok oppmerksomhet om jeg ikke skulle fraktes bort av sikkerhetsvakter ogsaa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende